Jeg bruker fotsoneterai enten som egen behandling eller som et suplement til healingen og øreakupunktur. Det er en utrolig god kombinasjon for et varig og godt resultat. Det finnes også mange gode verktøy for deg selv å bruke for å holde deg frisk selv innen denne terapiformen, et godt tips når du er syk er å sette bena i et varmt fotbad og etterpå massere inn føttene med en krem. Mange opplever hurtigere helbredelse med dette!

 

 

Soneterapi er prinsippet om at kroppen kan deles inn i områder som svarer til alle kjertler, organer og deler av legemet. Disse områdene kalles for reflekspunkter og kan f. eks være føtter, hender, ansikt, ører.

Når en sone eller punkt blir utsatt for trykk gir dette en refleksvirkning i det organet, kjertel eller del av legemet som punktet gjenspeiler. Noe som igjen kan oppheve blokkeringen og energien får igjen flyte fritt til organet slik at det hjelper kroppen i å oppnå homeostase (balanse).

 

Mulige reaksjoner under behandling:

·        Svette

·        Svimmelhet

·        Kvalme

·        Letterehodepine

·        Frostanfall (da må du si ifra til din behandler med en gang)

·        Ro

·        Søvnighet

·        Latterutbrudd

·        Gråtelyst

Mulighet reaksjoner etter behandling, ikke bare like etter men reaksjonene kan komme flere dager etter behandling:

·        Hodepine

·        Kvalme

·        Hyppigere vannlating (urinen kan også forandre farge og lukt)

·        Smerte/symptom – forverring

·        Smerte/symptom – forbedring allerede etter 1. behandling

·        Prikking og stikking i kroppen

·        Følelsesmessige reaksjoner i kroppen (depresjon, gråt, latter)

·        Merenergi

·        Tretthet – du kan føle du har lite energi, føle deg tung og ikke orke mye.

·        Søvnen kan bli bedre og roligere.

·        Merrolig og avslappet

 

Det er ikke sikkert at du opplever noe av dette, men dette er mulige ting som kanskje.

 

Fotsoneterapi har historie langt tilbake i tiden, fra gamle Egypt finnes malerier hvor vi kan se mennesker massere føttene til hverandre. I graven til den egyptiske legen Akhmabor, som levde i det 6.dynasti 2330 år før Kristus, er et av stedene disse maleriene ble oppdaget. Det sies også at indianerne brukte denne formen for behandling.

Forholdet mellom den soneterapien vi har i dag og den orientalske trykkterapien er ikke kjent, men det ser ut som et klart forholde mellom disse to. Lege William H. Fizgerald (1872 – 1943) er den opprinnelige oppfinner av soneterapien slik vi ser den i dag. I 1932 utga Fizgerald ut sin bok ”Zone therapy, reliving pain at home”. Boken ble ikke spesielt lest av andre fagpersoner eller skapte store oppstandelser. Boken beskrev hvordan man kan lindre smerte ved å bruke forskjellige metoder på fingre og hender. Men folk ble imponert over resultatene han fikk ved denne behandlingsmetoden. Bl.a. en artikkel som ble trykket i 1934 hvor Fizgerald hjalp en sangerinne under et middagsselskap, denne sangerinne hadde problemer med stemmen og han trykte på punkter på hendene hennes, etter behandlingen klarte sangerinnen å synge to toner høyere enn hun noensinne hadde kommet før. Dette skapte stor begeistring for terapiformen.

 

 

 

Fitzgerald var lege ved Boston City sykehuset, ved St. Francis sykehuset i Hartford Connecticut, og studerte I Wien og diverse andre steder i Europa. I to år jobbet han som øre, nese, hals spesialist ved Central London og det var her i 1902 han ble kjent med soneterapien. Han innlemmet Dr. Joe Shelby Riley i sitt arbeid og hos han jobbet Eugine Ingham som terapeut og fattet raskt interesse for arbeidet de drev med. Hun begynte å tenke på hvilke steder som var mer ømfintlige enn hendene og kom raskt frem til at føttene var meget sensitive og delte sin teori med Riley som gav Ingham klarsignal til og forsette utviklingen av hennes teorier og metoder.

Ingham gikk straks i gang med det nøye arbeidet med å kartlegge ømme punkter på føttene og sammenlignet det med kroppens anatomi. Hun kartla sonene i forhold til kroppens organer. Kartleggingen her ble kaldt ”speilbildeteorien” og dette er en vestlig tankegang hvor anatomi og fysiologi spiller en stor rolle. Speilbildeteorien går ut på at føttene avspeiler kroppen anatomisk.

Da Fitzgerald behandlet på fingrene og hendene brukte han gummistrikker og kammer for å få en bedøvende virkning, Ingham fulgte ikke disse rådene og fortsatte og utforske med hendene. Hun tapet også bommulsdotter på punktene og fikk pasientene til å gå med dem, da oppdaget hun at reflekspunktene ble overstimulert og gikk derfor tilbake til kun trykkterapi. Ingham gav ut en bok om sine oppdagelser i 1938, ”Stories the feet have told”. Hun forsatte sitt arbeid med å fremme og utforske soneterapien frem til hun var rundt 70 år, hun holdt forelesninger rundt i hele verden. Ingham døde i 1974, 85 år gammel. Da overtok hennes nevø Dwight C. Beyers hennes utvikling og undervisning.

En annen person som har vært viktig for soneterapien var elev av Ingham og heter Hanne Marquard, hun har vært med på å utvikle og spre kunnskapen om soneterapi i mange år.