Min blogg

Momor

04/20/2012 10:35:00

Mine bestforeldre har betydd utrolig mye for meg gjennom livet, uten tvil. Jeg har skrevet mest om farmor, kanskje aller mest fordi hun var så nære meg i min barndom og fordi hun og jeg er så like. Begge elsker å skrive, begge håpløst romantiske og begge på jakt etter noen å røre. Jeg snakker om farmor som om hun lever, vel hun gjør, hun er bare i en annen dimensjon. Det samme er resten av mine besteforeldre.

Mormor, hvem er mormor? Skal jeg fortelle om slik alle oppfattet henne, eller skal jeg fortelle om hvem hun virkelig var? Jeg ønsker å forelle om henne slik jeg husker, alle disse gode humorisktiske sidene. Selv når mormor var sarkastisk så var hun utrolig morsom, mormor var mye sarkastisk. Det var hennes måte å overleve på

Mormor var mitt første møte med åndeverden i voksen alder. I alle fall mitt første bevisste møte. Det var lillejulafen for over 5 år siden, jeg stod alene med vaskebøtter, julepynt og mine deprimerende tanker. 16 års ekteskap og samboreskap var omtrent over, jeg var syk, lei og utrolig redd. Jeg stod med kluten i hånda da jeg kjente en trøstende arm på skuldra mi og hørte stemmen til mormor si "Det går bra!" Jeg kjente en trygghet, en støtte og en kjærlighet som var helt utrolig å oppleve, der og da fikk jeg en ny giv til å stå på. I det øyeblikket endret noe stort seg for meg, jeg gikk ikke lenger og undret over et liv etter døden, jeg var sikker på at det var nøyaktig slik jeg hadde tenkt at det var. Mormor var der for meg, slik hun hadde vært hele livet mitt og i det øyeblikket jeg trengte det mest var hun der også etter sin død.

Mormor var skremmende ærlig i min oppvekst, det var ikke slik at denne ærligheten gav meg masse selvtillit. Mormor utfordret min selvtillit, hun satte den på prøve mer enn en gang. Det er ikke slik en mormor skal være kan dere kanskje si, nei, kanskje ikke, men alikevel så hadde hun sin misjon for hun lærte meg veldig tidlig hva jeg ikke ville finne på å si til andre og hun har på sin måte styrket meg. Men dette er bare en liten del av mormor, ingen er perfekte, men mormor brydde seg om meg. Hun oppriktig brydde seg.

Vi fikk nok best kontakt etter jeg ble voksen, jeg og mormor. Som barn var farmor min store støtte og inspirasjon, med poesi og romantiske fortellinger, musikk og sang. Jeg var et barn som hadde plassert bena godt både i "fantasiverdnen". Som voksen hadde jeg fått noen smeller om mine romantiske "illusjoner" og flyktet inn i en mer kald verden, vår verden om å følge samfunnets verdier og normer. Mormor støttet meg i den prosessen der, vi pratet i telefonen nesten hver dag i de 14 årene hun levde mens jeg var inne i min tidlig voksen alder. Hun hjalp meg være "voksen" og "ansvarlig", med alt det innebærte med å gjøre meg ulykkelig. Mormor gjorde meg ikke ulykkelig, hun bare støttet meg i en ulykkelig verden hvis dere forstår forskjellen?

Jeg tror mormor var ulykkelig mye av sitt liv. Jeg tror hun ikke levde livet slik hun ønsket. Slikt kan skape et bittert menneske. Det var derfor hun var så opptatt av hvordan alle andre så ut, hvorfor hun var så opptatt av kropp og utseende, det er en "deilig" flukt fra sine egne tanker og drømmer. Men jeg kan også huske alle disse gode samtalene med mormor, det varte sjeldent lenge, men det var da jeg kunne se lidenskapen i ansiktet hennes, når hun snakket om meg som barn, om livets undre, om menneskelig utvikling. Da fikk hun et spesielt utrykk som hun sjeldent hadde. Hun bevegde seg raskt tilbake til vår kalde verden, selvfølgelig for sin egen beskyttelse, men da var hun en engasjert tv titter og høydepunktet var "Big Brother". Et godt symbol på alt jeg har fortalt om henne, hun tittet inn i andres triste liv for å glemme litt sitt eget.

Mormor døde mens jeg var i rommet, da hadde jeg bare en uendelig sorg, jeg hadde sittet ved hennes side i mange uker, hele familien var der hele tiden. Mormor som skjøv andre mennesker bort hadde hele sin familie rundt seg, det var godt å se, men vanskelig for henne å takle vil jeg tro. Aller helst ville hun nok vært alene, ytters ute i alle fall, men innerst, jo jeg tror hun kjente en trygghet med å ha oss der for hennes død var en tøff prosess. Jeg stod og så ut vinduet da hun døde. Noen timer før hadde hun sett en mann som stod og ventet på henne med en hund. Jeg smiler i dag av det bildet, sykepleieren sa det var vanlig illusjon på det tidspunktet før noen dør.

I dag inspirerer mormor meg til å leve livet til det fulle, leve livet i kjærlighet og ikke minst i rettferdighet til meg selv. Mormor har påvirket meg så mye i livet mitt, inspirert meg på alle tenklige måter og det vil aldri slutte fordi vi aldri slutter å eksistere. Det gjør meg lykkelig å tenke på. Takk mormor!

Jeg tar tilbake Gud

04/15/2012 16:52:00

Er du redd for å bruke Gud? Jeg har vært det, redd for å bli stigmatisert for at jeg bruker ordet, redd for at andre skal syns jeg misbruker Guds navn, for jeg tilhører ikke en religiøs gruppe. Jeg vet at mange mener det, vel jeg tar tilbake min Gud jeg og bruker han nøyaktig som jeg vil. Jeg har lenge nok vært redd, jeg ønsker ikke være det lenger.

Jeg har trodd på Gud siden jeg var liten og føler meg littsom Anna i «kjære herr Gud det Anna» av Fynn. Har du ikke lest boken kan jeg anbefale den, det er en virkelig perle av en bok. Anna tror på Gud av hele sitt hjerte, men klarer ikke å forstå at Gud har så mange regler og lover, hun føler at Gud ikke kan være innestengt i en kirke. Selv tror jeg Gud kan være alt, men han kan også være ingen ting, og så lite eller stort som du ønsker. Finner du Gud i kirken er det fint, finner du han i naturen er det også fint eller hvor som helst så lenge du finner han. Har det egentlig noe å si?

I mange år har jeg vært redd for å nevne Gud for jeg eropplært til at Gud er noe vi skal ha ærefrykt for, at han er noe så stort som vi burde knele for og være redd. Jeg har aldri hatt et slikt forhold til Gud, jeg har kjeftet på han, jeg har hylt ut min smerte når jeg har trengt det og vi har hatt mange dype samtaler om alt fra kjærlighet til hat og til og med snakket om sex i forskjellige former.Gud ser ikke på noe av det vi gjør som tabu, det finnes ingen gode eller dårlige mennesker. Hva jeg ser på som dårlig er for andre en god handling.Poenget med Gud er å ha en samtale, lytte til hva han ønsker å formidle og guide oss i og ikke minst sende vår menneskelige smerte til han. Hadde vi visst hvor mye vondt vi kan slippe å gå med som vi kan sende ut i universet hadde vi kanskje sett veldig annerledes på livet vårt. Livet endrer seg.

For meg er simpelthen Gud uforbeholden kjærlighet og som ordet sier er det da uten lover, regler og frykt. Jeg tror på det og jeg tror på at vi alle kan ta tilbake Gud og at vi alle kan leve siden om siden selv om vi kaller det å tro forskjellig, For i bunn og grunn er alt det samme, vi ser bare alt fra forskjellige perspektiver, slik alt i samfunnet gjøres.

Ønsker dere alle en fantastisk søndag videre!

Healing for alle?

04/12/2012 11:24:00

I mange år har jeg strevd med å finne min plass som healer. Hvem er jeg? Hvor skal jeg gå? Og ikke minst; hvor mange penger skal jeg ta? Det er mange debatter på om vi skal ta penger eller ikke og jeg er av den oppfatningen at vi fortjener å tjene penger vi som alle andre, selv om mange anser det som en gave. Så å ha så store evner på skolen med gode karakterer slik at du kan studere til å bli lege er ikke en gave? Vel, for meg hadde det vært en gave, jeg er ikke utstyrt med verken tålmodighet eller evnene til å kunne utdannet meg til lege. Uansett hva vi er eller kan bli så er det en gave, våre talenter er en gave. Vår medmenneskelighet er en gave.

Så jeg er ikke i tvil om at joda, en healer bør ta seg betalt.Alikevel så klarer jeg ikke å falle helt på plass med denne avgjørelsen for meg selv. Jeg syns det er blodig urettferdig at de med mest penger alltid skal kunne få den beste behandlingen. Jeg syns det er utrettferdig at barn ikke skal kunne få behandling fordi foreldrene ikke har råd. Jeg kan desverre ikke jobbe gratis med alt jeg gjør, selv om jeg svært gjerne skulle gjort det. Og dette handler ikke om at jeg ikke kan sette pris på meg selv, det handler om at etter nøye gjennomtenking i flere år så faller jeg tilbake på at den healingen jeg gir burde være gratis og tilgjengelig for alle. Det har alltid vært min store drøm å kunne tilby dette for alle og mange.

Jeg velger å gjøre drømmen min om til virkeligheten, gir mine guider og gud full tillit og velger nå å begynne å leve ut drømmen min for noen ganger så må vi selv ta det første steget ut i drømme og ikke vente til drømmen er tilgjenelig. Så vet jeg at så lenge jeg følger drømmen så vil jeg forsette å utvikle meg mot den veien jeg skal gå. For en ting er helt klart, jeg overlever ikke i dagens samfunn uten inntekt, men jeg overlever heller ikke uten å følge drømmen min.Jeg begynner med å tilby gratis healing til alle barn under 16 år og jeg begynner i dag i denne enden og så ser vi hvor jeg ender.

Jeg har full tillit. Jeg tror at kjærlighet og medmenneskeligehet er det viktigste vi kan tilby våre barn.